Mine 5 siste innlegg på¨Google+

tirsdag 12. februar 2013

I enden av veien (Hvithodespurv)


I de femten årene som har gått siden jeg startet fuglekikkinga i Trøndelag, har jeg gått og håpet at en spesiell art skulle dukke opp på en vinterforing i en hage et eller annet sted i nærheten. I helga skjedde det! Da meldte noen om en hvithodespurv på en foring langt oppe i Nord-Trøndelag. Og da var det bare å plotte inn en avspaseringsdag på jobben, laste opp bilen med kikkerter, fotoutstyr og stativer (og en termos med te!) og ta fatt på de femten milene til Sprova i Steinkjer.

Jeg ankom Sprova omtrent kvart på 10 på formiddagen. I enden av en veistump lå huset med foringsplassen som hadde lokket til seg den ettertraktede gjesten.

Det var kaldt der; 12 blå grader. Men til alt hell slapp jeg å gå ut av bilen! Mellom bolighuset og foringen var det nemlig en ganske stor gårdsplass, med god plass til fem-seks biler! Da jeg kom stod det allerede en bil der med en fuglekikker i. Jeg hilste på, og stilte meg pent bak ham. Etter meg kom to biler til som stilte seg i rekke pent bak meg.

Utsikten til foringsplassen var nok av minkende kvalitet ettersom hvor langt bak i rekka man befant seg, men som nummer to var det egentlig helt greit for min del. Så der stod vi da - i kø - og ventet på spurvelurven.

Det var mange fugler på foringa! Meiser, dompap, grønnfinker og gråsisiker - og en flaggspett av og til.

Men aller mest gulspurv. Og når det oppdages en hvithodespurv her til lands, er det gjerne sammen med gulspurv på en vinterforing. Så forholdene lå godt til rette for å få sett stjerna.

Men det tok sin tid! De lettskremte gulspurvene dro fram og tilbake mellom godt skjul i trærne og eksponering på foringsplassen. Så, etter en halvtime, skimtet jeg en lys, gulspurvstor fugl inne i en busk like ved foringa! Og en rask sjekk med kikkerten bekreftet mistanken - hvithodespurven hadde ankommet!

Den virket en smule mer nevrotisk enn de lettskremte gulspurvene, og holdt seg i busken en stund. Men etter et drøyt fem-minutt kom den endelig ut av busken, og ut i litt mer åpent terreng i utkanten av foringsplassen. Der fant den seg en fin, avskjermet plass mellom noen snøklumper.

Men for hver gang det var noe som skremte opp gulspurvene, forsvant så klart også hvithodespurven med dem. Så tok det noen minutter før den ankom igjen, sammen med de andre gulspurvene.

Etterhvert ble den heldigvis litt minde skvetten av seg, og våget seg fram slik at vi fikk sett den i helfigur. Det knatret godt i kameraene da den viste seg på denne måten :-)

Bilen foran meg forlot etterhvert showet, og jeg rykket jeg framover i køen. Hvithodespurven var ennå der, og holdt seg til sin vante plass. Og enda flere bilder ble lagret på minnekortet. Etterhvert måtte bare jeg si meg fornøyd, og kjørte fra hotspot-en, slik at neste bil fikk krem-plassen. 

Jeg måtte stoppe litt nedi bakken og puste ut, kikke på bildene og ta meg en matbit. Og da bestemte jeg meg for å legge veien hjemover langs vestsiden av fjorden. Det er en vei jeg sjelden får anledning til å kjøre, og denne strekninga er mye mer tiltalende enn E6-en. Været var strålende; bare et par kuldegrader, sol og en lett vind. Ute på den idylliske Verrafjorden  satte en sjark bruk - kanskje line, eller garn? Og isfiskere var ute på den delen av fjorden som var tilfrosset.

Jeg hadde kjørt omtrent femten-tjue minutter fra Verrabotten, og kjente at jeg kanskje burde ta en pause i kjøringa snart. Da skvatt det plutselig ut en svær, svart fugl fra trærne i veikanten hundre meter foran bilen. Jeg så kjapt at det var ei ørn, og greide å bremse ned og svinge inn på en avkjørsel. Jeg rasket med meg fotoapparatet; telelinsa var heldigvis påmontert ennå, og kom meg ut av bilen i en fart.

Ørna var på vei inn i et skogholt, og satte seg til slutt i toppen på en av granene. Det var ikke vanskelig å se at det var en ung havørn som satt der. Jeg tok noen bilder og studerte den litt i kikkerten før jeg gikk til bilen igjen.

Da så jeg hvorfor ørna hadde tilhold her, i skogtraktene langt oppi dalen. Noen hadde nemlig slengt fra seg plastposer med skinn og beinrester etter filettering av storsei! Ørna hadde fått hull på posene og satt sikkert og nøt godsakene da jeg kom kjørende og skremte den opp.

Jeg satte meg inn i bilen og kjørte videre sørover. På radioen sang Odd Børretsen "Noen ganger er det ålreit". På dager som denne er det ikke noe problem å være enig i det.




2 kommentarer:

  1. Ja dette må da sies å ha vært en vellykket tur, med mange gode bilder! Var selv på plassen torsdag, og fikk spurvelurven. Benytta sjansen ifm jobb på Steinkjer. Spørs om det blir en tur til ESp i i morra. Gode muligheter for spurven i ST også.. Kanskje dukker det opp en på egen foring også? Det er sikkert flere på gang..

    SvarSlett
  2. Man skulle hatt flere slik turer, og mer avspasseringstimer! Har ikke fått tulla meg oppover til Eirik ennå, men ser at den sees så og si daglig. Må vel skjerpe meg...dumt å ha hvithodespurv bare i NT...

    SvarSlett

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IngenBearbeidelse 3.0 Norge lisens.